Om å høre seg opp

På en dag som denne er det ikke nok at verden er hvit, dekket av frost. At det er iskalt, at luen har paljetter. At jeg så den samme traileren i dag også. At jeg legger merke til snodige ting.

Tomt kontor, og jeg har ikke nok yoghurt til havregrynsfrokosten. Registrerer unødvendige feil som har blitt gjort de siste timene. Det hjelper ikke.

Det er da jeg trykker på det fine, grønne ikonet, finner frem Sia, Hello Saferide eller noe annet nydelig. Begynner der, hører noen kjente sanger, noen nye. Fortsetter med Nick Cave and the Bad Seeds, Radiohead, The Kills…

Jeg hører meg oppover, får mer energi for hver nye sang. Avslutter med noe skikkelig digg, som Placebo eller The White Stripes. Skuldrene knekker i det de settes på plass. Klar

Det funker hver gang. Eneste utfordringen er å innse hvilken artist som er riktig. Er du i tvil, er det greit at Beck har alt.

—

PS: Kjøp Spotify Premium! Fare for reklamepause drar med seg for høy risiko.

Cheap and Cheerful

Behøver ikke skrive noe akkurat nå. The Kills sier det mye bedre.

(gjør et forsøk på å ignoere dårlig lydkvalitet, videoen er jo kul. Greier du det ikke bør du høre den på spotify)

Is

I dag vandrer jeg rundt i høsten, før du våkner. Før noen våkner. Hører på “Ich wandelte unter den Bäumen”.

På en islagt Gamle Bybro, luften så sprø at den trekker all fukt ut av huden. Det er glatt, men det gjør ikke noe. Jeg skal jo ikke noe sted.

138

Jeg skulle aldri bli en sånn som jobbet utallige timer på grunn av innbilt viktighet. Ikke en sånn stresset en, med rotete leilighet, og ingen tid til te. En sånn med konstant røde øyne, som svir. Med lyn bak øyenlokkene med en gang de lukkes.

I dag tidlig våknet jeg halv syv. I går var det halv seks. Av innbilt alarm fra mobilen, toner jeg hører så alt for tidlig hver morgen. Men jeg skulle ikke høre dem i går, ikke i dag eller. Denne helgen har jeg faktisk fri.

Stresset når jeg ikke har noe å gjøre, stresset over alt som burde bli gjort.

Til uken skal jeg lande. Dette gidder jeg faen ikke mer.

For what it’s worth

Om sminke

Kjipt: En gang for ganske så lenge siden, bestemte jeg meg for å teste foundation fra ID. Den skulle jo være så bra. (Ja, jeg blir nok ganske så påvirket av krypende markedsføring).

Rammet av etterpåklokskap mener jeg mineralprodukter fra sånne som ID burde komme med en advarsel om at de inneholder blant annet bismuth. Det er ikke digg med masse små prikker i huden som klør, klør, KLØR! Ikke ser det særlig fint ut heller.

Kjipere: Mineralsminke er skikkelig hauset opp for tiden, noe som fikk meg til å tro at neei, min huds rare tilstand var nok ikke forårsaket av foundation fra ID, den var jo så ren og naturlig og alt det der. Da jeg til slutt lot meg overtale til å kutte den ut for en periode, merket jeg at utslettet ble mindre umiddelbart.

Kjipest: Allergien som begynte med ID, har selvsagt blitt med meg videre. Jeg har prøvd mange ulike produkter, flere av dem har resultert i utslett og allergi. Før ID hadde jeg aldri reagert på noen sminke i det hele tatt. Til og med ikke mammas øyenskygge fra 80-tallet.

Da er det bra at YSL lager en fantastisk foundation. Den er sikkert proppet med unaturlige kjemikalier, men huden min digger den.

For tre år siden

Det ble umiddelbart mer intenst enn jeg trodde, ville.

Med If Only Tonight We Could Sleep på repeat, om og om igjen. Som status, jeg tror kanskje det sto skrevet i pannen min.

Jeg pakket tidenes sekk, tok den med meg. Har lyst til å si at jeg aldri så meg tilbake, på døren med kronglete navn og en merkelig dørknott, men det ville ikke vært sant i det hele tatt.

Du vet det når det er rett. Det er da du kan sette spillelisten med sånne sanger på repeat, høre på vinden. Drikke øl. Og tenke på at du aldri vil pakke den sekken igjen alene.

De fineste komplimentene er de som må forklares

Det var en sånn dag hvor jeg hadde vært på jobb siden syv. Trøtt i fjeset. Men med favorittskjerfet rundt halsen, i det minste.

HildeMatilde: Du ser så dansk ut i dag…
Jeg: Ååh? Hehe?

…Pause… (For i mitt stille sinn lurer jeg veldig på hva det betyr)

HildeMatilde: Jah, det er et kompliment altså!

Det burde jeg da skjønt med en gang…

Strange you never knew

Trodde det var åpenlyst, noe som lå utenpå. Noe du merket, i det minste. Siden det var deg det handlet om.

Jeg hører på Mazzy Star med Fade Into You. Det er utrolig godt egentlig, for det passer så fint til gåsehuden på armene, i nakken. Det er kaldt her.

Trodde som sagt det lå utenpå. Mye har endret seg siden da. Allikevel er det ikke lengre siden enn at det stadig kommer krypende innover meg. Som erfaring nå, ikke bare smerte.

Litt klokere, sånn i teorien.

Jeg elsker høsten.

Og solen står opp

Lyseblå under øynene etter en lang dag og en enda lengre natt. Nattevakt nemlig. Ispedd litt Sopranos og The Kills for å døyve smerten.

Den siste timen går alltid så sent, ingen andre timer er så lange som denne. Eller jo, kanskje timen sittende hos Blodbanken, ventende, mens blodet snegler seg tilbake til hjernen etter mitt forsøk på å ignorere innsnevret synsfelt og generell svimmelhet. Gå tidlig. Ikke lurt.

Jeg skal sove bort sommerdagen.

Hvor kommer den fra, skyldfølelsen som sniker seg innpå mens soldagene går uten nye fregner til samlingen?