Og solen står opp
juli 12, 2009
Lyseblå under øynene etter en lang dag og en enda lengre natt. Nattevakt nemlig. Ispedd litt Sopranos og The Kills for å døyve smerten.
Den siste timen går alltid så sent, ingen andre timer er så lange som denne. Eller jo, kanskje timen sittende hos Blodbanken, ventende, mens blodet snegler seg tilbake til hjernen etter mitt forsøk på å ignorere innsnevret synsfelt og generell svimmelhet. Gå tidlig. Ikke lurt.
Jeg skal sove bort sommerdagen.
Hvor kommer den fra, skyldfølelsen som sniker seg innpå mens soldagene går uten nye fregner til samlingen?
