Fint liv.

When it comes down to it, I let them think what they want. If they care enough to bother with what I do, then I’m already better than them.
-Marilyn Monroe

Vår. Jeg får energi av solen, trærne som blir grønne, endene som kvekker rundt utenfor huset, som regel forsiktig, mens andre ganger med et brutalt leven. (Ender er et favorittdyr, men det visste jeg faktisk ikke før jeg gjorde hollender av meg).

Det er vår. Du burde for eksempel høre på Placebo – Running up that hill.

Nydelig er det.

Tre timer tog fra Delft til Paris. Og ja, Delft er i Nederland, eller Holland som jeg i grunnen liker å kalle det. Delft er lokasjonen de neste seks månedene.

Jeg kunne ikke for meg en tilværelse som Phd-enke, derfor gjorde jeg meg mobil.

Siste vakt for AidCom natt til i dag. Siste mandagsmøte i morgen. Jeg sa nemlig opp da Delft ble virkelighet. Man må kjenne sin besøkelsestid og alt det der.

Men altså, jeg skal være hollender de neste seks månedene. Lurer på hva det innebærer.

Tomt kontor, og jeg har ikke nok yoghurt til havregrynsfrokosten. Registrerer unødvendige feil som har blitt gjort de siste timene. Det hjelper ikke.

Det er da jeg trykker på det fine, grønne ikonet, finner frem Sia, Hello Saferide eller noe annet nydelig. Begynner der, hører noen kjente sanger, noen nye. Fortsetter med Nick Cave and the Bad Seeds, Radiohead, The Kills…

Jeg hører meg oppover, får mer energi for hver nye sang. Avslutter med noe skikkelig digg, som Placebo eller The White Stripes. Skuldrene knekker i det de settes på plass. Klar

Det funker hver gang. Eneste utfordringen er å innse hvilken artist som er riktig. Er du i tvil, er det greit at Beck har alt.

—

PS: Kjøp Spotify Premium! Fare for reklamepause drar med seg for høy risiko.

(gjør et forsøk på å ignoere dårlig lydkvalitet, videoen er jo kul. Greier du det ikke bør du høre den på spotify)

På en islagt Gamle Bybro, luften så sprø at den trekker all fukt ut av huden. Det er glatt, men det gjør ikke noe. Jeg skal jo ikke noe sted.

I dag tidlig våknet jeg halv syv. I går var det halv seks. Av innbilt alarm fra mobilen, toner jeg hører så alt for tidlig hver morgen. Men jeg skulle ikke høre dem i går, ikke i dag eller. Denne helgen har jeg faktisk fri.

Stresset når jeg ikke har noe å gjøre, stresset over alt som burde bli gjort.

Til uken skal jeg lande. Dette gidder jeg faen ikke mer.

For what it’s worth

Rammet av etterpåklokskap mener jeg mineralprodukter fra sånne som ID burde komme med en advarsel om at de inneholder blant annet bismuth. Det er ikke digg med masse små prikker i huden som klør, klør, KLØR! Ikke ser det særlig fint ut heller.

Kjipere: Mineralsminke er skikkelig hauset opp for tiden, noe som fikk meg til å tro at neei, min huds rare tilstand var nok ikke forårsaket av foundation fra ID, den var jo så ren og naturlig og alt det der. Da jeg til slutt lot meg overtale til å kutte den ut for en periode, merket jeg at utslettet ble mindre umiddelbart.

Kjipest: Allergien som begynte med ID, har selvsagt blitt med meg videre. Jeg har prøvd mange ulike produkter, flere av dem har resultert i utslett og allergi. Før ID hadde jeg aldri reagert på noen sminke i det hele tatt. Til og med ikke mammas øyenskygge fra 80-tallet.

Da er det bra at YSL lager en fantastisk foundation. Den er sikkert proppet med unaturlige kjemikalier, men huden min digger den.